Det jeg merket blandt disse praksisene var at døden intraff, men det var delt kompetanse blandt sykepleierne som jobbet. Jeg merket at de "unge" sykepleierne skygget banen med en gang det var en pasient som hadde tegn til å nærme seg livets slutt, og de da mer "erfarne" måtte inn. Hva er grunnen til dette tenkte jeg?
Det ukjente, spesielt døden kan virke skremmende for mange. Vi som sykepleiere står ofte direkte i situasjonen og skal kunne vurdere, behandle, kontakte, og ta vare på i slike situasjoner. En blekksprut oppgave med andre ord.
I dagens samfunn er det lovpålagt at sykepleierne her i Norge skal ta vare på pasientene og legge til rette for en verdig død. Dette for meg virker skremmende. Jeg har vært borti pasientsituasjoner der dødsfallene har vært veldig forskjellige, og har hatt en veileder jeg kunne støtte meg på og spørre om spørsmål. MEN nå som jeg blir ferdig utdannet, skal jeg være den personen. Som skal vite alt, gjøre alt. Det må jeg ærlig si at jeg ikke kan.
Jeg synes det derfor er viktig å sette lys på dette temaet, siden 40% av dødsfallene i Norge, skjer på sykehjemmene. Og de vil trolig øke en del i fremtiden.
Min problemstilling er derfor blitt: "Hvordan kan sykepleier gi palliativ omsorg til pasienter i terminal fase på sykehjem?"
"Døden er jo et mysterium, det ukontrollerte, det skremmende. Noen prøver å idyllisere, men det er jo skremmende. Ingen har kommet tilbake for å fortelle hvordan det er". <Sitat av prest>.
